Jeg kjører inn mot sentrum, bak en stor van. Jeg legger merke til at den vingler litt over i det andre kjørefeltet. Slikt skjer tenker jeg, det er liten trafikk, og kanskje sjåføren er opptatt med å snakke i mobiltelefonen eller bare er uoppmerksom. Vi skal begge gjennom byen, så jeg ligger bak i nærmere en kilometer. Det samme skjer igjen, ikke bare en gang, men flere ganger. Da styrkes jeg i troen på at dette kan være en promillekjører. Slike burde stoppes, tenker jeg, de kan jo være livsfarlige for andre også.

Siden vi snart er gjennom byen, og jeg skal svinge av mot sentrum, tenker jeg at han får bare seile videre på E39 mot Stavanger. Men så, rett før jeg er på vei inn mot sentrum, hiver han seg også inn i samme fil, og skal også inn til byen. Da henter jeg frem mobiltelefonen og ringer 112. Jeg forklarer situasjonen.  Jeg beskriver bilen i detalj, og gir i tillegg registreringsnummeret, samt i nøyaktig hvilket kryss og hvilken retning vi skal.

Politiet noterer seg dette. Jeg sier at jeg regner med at han blir stoppet, han kan jo være en fare for andre også. – Vi skulle gjerne sendt ut en bil med det samme, men vi har dessverre ingen patruljer ute i kveld på grunn av ressurssituasjonen.  – Så han kan da bare kjøre fritt rundt i sentrum, uten at noen reagerer? Spør jeg. Jeg hører tydelig en annen politimann le i bakgrunnen av mitt tilsynelatende dumme spørsmål. – Ja, dessverre, svarer politiet.

Jeg vet at det er dårlig med ressurser for politiet. Vi hører stadig slike historier i mediene. Og jeg vet at mange lensmannskontorer i distriktene er ubemannet eller har svært få folk, spesielt i helgene. Men at man kan promillekjøre fritt rundt i en av landets største byer, en fredag kveld i syv-tiden uten at det får konsekvenser, det svekker tillitten min til lov og rett. Da får jeg enda mindre lyst til å betale bøter, om jeg skulle være uheldig å bryte en lov i fremtiden.  Det hender jo de fleste av oss, selv om vi ønsker å følge loven så godt vi kan.

At least once a year Norway is guaranteed global attention. Obamas peace prize award two years ago and Liu Xiaobo’s award last year received extra attention, and were controversial for different reasons.
This year, however, there was an unanimous recognition of the Nobel Peace Prize winners, at least from the Western world. The most well-known, Ellen Johnson Sirleaf, President of Liberia and Africa’s first (and currently only), democratically elected female Head of state, was tipped by many in advance. Leymah Gbowee was more unknown. Tomm Kristiansen in Norwegian Broadcasting Corporation (NRK) characterized them as Mother Africa and her sister. She led an organized sex strike that resulted in peace talks and finally ended the repressive regime of President Charles Taylor, and Ellen Johnson Sirleaf was elected president. Gbowee was in Oslo earlier this year and spoke on the Oslo Freedom Forum. You can see the speech here.
Both of them are worthy Nobel prize winners by themselves. But after all that has happened in the Middle East over the past year, it was almost impossible not to mark it with a peace prize. But who should get it? It was difficult to find a single worthy candidate. By giving the prize to the Yemeni politician and human rights activist Tawakul Karman, they recognized the full Arab spring, and one that had stood on the barricades longer than most people, and before the demonstrations started for real.

She is the founder of Women Journalists Without Chains, and fought for press freedom and the release of political prisoners in Yemen. The genius of this was to focus on women’s situation in a global perspective, and their central place in the struggle for human rights.
The fact that there have been relatively few women who have won the prize before, and that it was about time to give it to more women, did not play any role, I think, But nevertheless, it did not hurt either.

Det er ikke ofte Norge er i nyhetsbildet. Det må i så fall et 22. juli til. Men like fullt er vi garantert oppmerksomhet en dag i året. Obamas fredspris for to år siden og Liu Xiaobos pris i fjor fikk ekstra stor oppmerksomhet, og var kontroversielle av forskjellige årsaker.

I år derimot, var det en unison anerkjennelse av fredsprisvinnerne, iallfall fra den vestlige verden. Den mest kjente, Ellen Johnson Sirleaf, president i Liberia og Afrikas første (og i øyeblikket eneste), demokratisk valgte, kvinnelige statsleder, ble tippet av mange på forhånd. Mer ukjent var kanskje Leymah Gbowee. Tomm Kristiansen i NRK karakteriserte dem som Mor Afrika og hennes søster. Hun sto i spissen for en organisert en sex-streik som resulterte i fredssamtaler og til slutt endte med at president Charles Taylor undertrykkende regime falt, og Ellen Johnson Sirleaf ble valgt som president. Gbowee var i Oslo tidligere i år og talte på Oslo Freedom forum. Du kan se talen her:

watch?feature=player_embedded&v=ywoVpt2cvtU

Begge disse to var fullt ut verdige Nobelprisvinnere i seg selv. Men etter alt som har skjedd i Midt-Østen det siste året, var det nærmest umulig å unngå å markere dette med en fredspris. Men hvem skulle få den? Det var vanskelig å finne en enkelt verdig kandidat. Ved å gi prisen til den jemenitiske politikeren, og menneskerettighetsaktivisten  Tawakul Karman, så anerkjente man hele den arabiske våren, og til en som hadde stått på barrikadene lenger enn de de fleste, og før det hele braket løs for alvor. Hun er grunnlegger av Women Journalists Without Chains, og kjempet for pressefrihet og frigjøring av politiske fanger i Jemen. Det geniale i dette var å sette fokus på kvinners situasjon i et globalt perspektiv, og deres sentrale plass i kampen for menneskerettigheter.

At det har vært forholdsvis få kvinner som har fått prisen før, og at det nå var på tide, tror jeg ikke har spilt noen rolle. Men det skadet ikke heller at det nå ble nå tre nye kvinnelige fredsprisvinnere.

Men grunna ei svært selektiv høyrsle, fortset Passaten minst like fort rett fram. Me er no inne i den andre og siste av Rennfast-tunnellane, og eg er klar til å ta fatt på oppoverbakken der. Eg legg meg ut i venstre fil, og kóstar på det den stakkars stasjonsvogna er kar om å greia. Han passerer rimeleg lett alle bilane og legg seg så pent og pynteleg inn føre den fremste. Det var forresten ein flott og sporty utgåve av ein svart Saab; eg plar å leggje merke til slikt. Men så skjer det noko uventa. Ikkje før har eg lagt meg roleg inn i høgre fil, så sprett Saaben ut til venstre, og svir av ikkje så reint lite gummi, i det den susar forbi meg på det som står att av siste strekk før tunnellutløpet. Jaja, tenkjer eg, her tråkka eg nok litt på machoinstinktet til denne føraren. Greit nok det, han får berre få sigeren, og dessutan: kva kan ein skarve Passat hamle opp mot denne turboen av ein bil (og mann), og på desse smale vegane? Eg la meg berre på hjul, og fulgde like bak Saaben inn på ferja. Ein mann steig ut. Det var liksom at svaret gav seg sjøl på det nettopp tilbakelagde Rennfast Grand Prix: ut steig TV2-kjendis Davy Watne. Den humørfylte tv-ankeren var like kvikk på gasspedalen som han var med kjeften i fjernsynsruta heime.

Eg kunne ikkje dy meg i det eg gjekk forbi han i salongen oppe. –Eg ser at du har sportsinstinktet med deg i ferien også, slengde eg ut. Han lo godt, og måtte innrømme at han kunne ikkje la ei folkevogn slå sportsbilen hans på målstreken! Me veksla nokre ord om Start og Branns sjangsar i årets tippeliga, og eg fekk attpå til autografen. Han var ein svært så hyggjeleg fyr, iallfall så lenge han var først over målstreken, såg det ut til.

Etter nokre herlege veker på hytta på Bømlo, sette med ungane att hos besteforeldre, og kona og eg ville utforska Vestlandet. Kona mi er sørlending, men som vestlending, ville eg gjerne ta ho med i mitt rike, og sjå litt meir enn der me vanlegvis ferdast i sommarferien.

Først drog me over til Stord, ei øy som me før i tida alltid måtte ha ferje for å komme over til. No har Trekantsambandet gjeve folk i desse distrikta ein heilt annan mobilitet, for det meste til det gode, men mange av turopplevingane eg hugsar frå oppveksten, er det ikkje mulig å få lenger. Kona mi og meg samtaler om dette undervegs, og kjem fram til at ein tapar noko, men vinn mykje på andre måtar. Mel yt berre sørge for at hastverket ikkje tek overhand, men at me også set pris på landevegen, og ikkje minst nyt dei fergeturane me trass alt framleis tar.

På turen over frå Leirvik til Fusa, fortel eg kona om den gongen eg tok turen over åleine som sjuåring, med mine fortvila foreldre att på kaien i Leirvik. Eg hadde gått utfrå at bilen vår kom med, men oppdaga etter at eg kom ut frå do, at han sto igjen på kaien, og at ferja no var langt ute på fjorden. Med gråten i halsen fekk eg forklart situasjonen til mannskapet, og vart teken godt hand om. Eg fekk attpåtil ei gratis tur-retur reise, slik at eg vart gjenforent med familien min i Leirvik, før med alle saman kunne ta fatt på turen til Fusa!

Fusa er jo Liv Grethe Skjelbreid Poirot (eller var det Poiree?) sitt rike. Sidan ho ennå ikkje har fått sitt museum, så stresser me ikkje meir med det, anna om å vere samde om at ho utstråler ein ekthet og livsglede som må vera påverka av sprudlande sjø, og djupe fjordar med omkringliggjande og utfordrande fjell. Inngifta med fransk finesse og sjarm, symboliserer ho det vestlandske grunnfjellet som står seg godt i møte med det kontinentale og urbane som både bruer, tunnellar og moderne folkevandringar medverkar til. For meg vekkjer denne ferjeturen tallause minner om farting rundt i Fusa i sommarjobben med å finna spanande historier til lokalavisa om likt og ulikt som hendte i distriktet. Ikkje minst hugsar eg mannen som fekk øydelagt mykje av laksefarmen sin av lynnedslag, eller hollenderen som nærmast hadde sykla jorda rundt og hadde mykje spennande å fortelja.

Ei helg går så altfor fort. Me vert enige om at neste tur går lenger nordover. Eg vil gjerne tråkke i fotspor frå mine barndoms campingturer, og vise henne Vangsfjellet der eg var på rypejakt med en kamerat. Den rypejakta gav ingen resultat, så me skulle kanskje heller vore nede i bygda og jakta på meir urbane ryper.

På vegen heim tenkjer eg den originale tanken at ei ferjereis er så mykje meir enn ei ferjereis. Ho gjev tid til refleksjon, og ho har sin verdi i seg sjølv. Bilturar handlar som oftast om å koma seg fortast mogleg frå A til B. Ferjereiser, eller andre reiser for den saks skuld, er så mykje meir. Dei kan bli til god lesning som i Hoems ”Kjærleikens ferjereiser”, eller meir skrekkelege historier som ”Mordet på Orientekspressen”. Uansett, dei gjev oss tid til å stoppe opp og tenkje over dei store spørsmåla i livet, eller dei små. Det er jo dei små minnene og gledene som fyller oss gjennom livet, og som det er så viktig å ta vare på.

Dei beste reiseopplevingane våre er derfor livet i seg sjølv. Ei reise gjennom livet er også ei reise i tid og rom. Med turboen på, suser me fort og hektisk gjennom livet. Men me treng nokre pusterom, ta tid til å helse på ukjente (eller kjente) fjes, og lære av andre sine livsrøynsler.

Samstundes gjev bruer og tunnellar oss i stand til å utvida vår kunnskap om den store verda der ute, som berre ligg og ventar på oss, og vil gje oss stadig nye reiseopplevingar,- for livet.

”Don’t pay the ferryman” syng Chris de Burgh, men den ferjemannen eg kjenner, fortener absolutt å få billettpengane sine. Ei ferjereise er nemleg som eit slags Kinderegg: Me kjem oss framover i livet, og medan me gjer det, blir det tid til å tenkja over retninga på det! Eg tenkjer at me vestlendingar har verdiar det er vel verdt å vere stolte av og ta vare på.

(Publisert i Fjord1-magasinet, vann førstepris for beste reisehistorie)

Det er fristende å si at mange av de konklusjonene Huntington drar i den boka synliggjøres for alt det er verdt i disse tider, uten at vi har tid til å gå inn på hans argumentasjon her.

En annen bok det er vel verdt å lese i disse tider, er en av Barber, som heter Jihad Vs McWorld.  Hans tese er at det i globaliseringens tidsalder er to grunnleggende krefter som står mot hverandre.  Det er kreftene som ønsker å gå tilbake til, fremheve, holde fast ved det tradisjonelle og faste, det han kaller Jihad, og den fremadstormende globale kulturen, som han kaller McWorld.

Det er mange teorier om vår globaliserte verden, men som er helt klart er at vi etter fallet av jernteppet nå har kun en supermakt, nemlig USA, og hvis vi tar med dens allierte Vesten, så snakker vi om en del av verden som dominerer over resten.

I en slik situasjon kreves det en ekte inter-kulturell forståelse og sunn tverr-kulturell kommunikasjon, mer enn noensinne.

Globalisering

Det er bare det at i dag er ikke tverr-kulturell kommunikasjon en kommunikasjon mellom kulturer fra det ene landet til det andre, men naboen vår kan likså godt være muslim, hindu, -som finnmarking.

De fleste kulturer lever i dag side om side, gjennom turisme, innvandring, arbeidsinnvandring og så videre.

Apropos det, så tok eg taxi ut til Kjevik da karikaturstriden raste som verst, og tilfeldigvis var sjåføren den samme muslimen som dagen før hadde stått frem i media og gitt sitt syn på saken.  Vi diskuterte saken på vei ut, og han hadde mange synspunkter på dette.  Han forsvarte ikke de voldsomme reaksjonene i Midt-Østen, men forsto at Muhammed-tegningene vakte kraftige reaksjoner.

Det som jeg også syns var litt interessant her, var at han overhodet ikke kjente seg igjen i det Fævennen kjørte opp som tittel på første siden, og hadde som ingress.  Han hadde ikke sagt dette, men det var noe journalisten hadde vinklet utfra noen spørsmål han hadde.

Muslimske taxisjåfører opplever å bli skjelt ut av nordmenn fordi norske flagg blir brent i Midtøsten. – Fulle folk er en ting, verre er det med konservative kristne som sprer grums, sier drosjesjåfør Mehmet Unal……. Sto det.

- Jeg likte det overhodet ikke, da jeg så det, sa han, og føyde til: – Men det er media vet du, hva kan en gjøre?

Dette er selvfølgelig kun referat fra kilden.  Jeg har ikke fått snakka med journalisten, og fått hans versjon av dette.

Jeg synes imidlertid ikke det er nødvendig å skape falske motsetninger mellom kristne og muslimer, når faktum er at muslimer sender elever på Kristelig gymnasium og stemmer Kristelig Folkeparti, nettopp ut fra et felles verdisyn og tro på en Gud.  I alle fall viss det ikke er grunnlag for det.  Jeg synes pressen har et stort ansvar, både til å verne om ytringsfrihet, men også vise respekt for trosretninger, og selvfølgelig ikke sette grupper opp mot hverandre når det ikke er grunnlag for det.

Det er ingen tvil om at denne konflikten er så brennhet på grunn av mediene.  Mediene hauser opp på begge sider.  Mitt ønske er at mediene viser større edruelighet i hvilke budskap de formidler, og ikke bruker sine kilder på en feilaktig og uetisk måte til å få frem sitt eget budskap.

Selvfølgelig skal ikke mediene ha hele skylden her.  Det synes klart at for enkelte land i Midt-Østen er det en kjærkommen anledning å kunne samle seg om en ytre fiende, Vesten, for å få søkelyset bort fra interne problemer.

Innvandringskritiske Sverigedemokraterna har kommet inn i den svenske riksdagen, og har innflytelse gjennom sin vippeposisjon. I Norge blusser rasismedebatten opp med jevne mellomrom, for eksempel ved at en afrikansk fotballspiller på Rosenborg tar ballegrep på en motspiller og får mye pepper. Trener Nils Arne Eggen forsvarer ham og trekker fram det faktum at han er mørk, «og jeg sier ikke mer». Slike debatter er blant dem som engasjerer oss mest, fordi vi opplever at de angår oss i større og større grad. Vi får et økende antall mennesker fra andre land og himmelstrøk blant oss, og i tillegg bringer vår egen reisevirksomhet og mediene andre deler av verden svært nær. Innstillingen til asylsøkere og innvandrere svinger over tid, og har hardnet til i det siste.

Men hvordan forholder vi oss til fakta og forskning i forhold til dette? Nordmenn har døgnkontinuerlig tilgang til media, men det er tydelig at uttalelser ikke alltid er kunnskapsbasert. Et samfunn må ikke bero på enkeltmenneskers kunnskaper alene, til det er livet nå for komplekst og uoversiktlig, men på en jevn strøm av kunnskapstilførsel til de styrende. Dagens aktuelle omstillinger, særlig de som angår situasjonene rundt inkludering av immigranter i Norge, klima og politisk rettferdige ordninger, er preget av kunnskapsløshet.

Vi trenger all den tverrfaglige kompetansen som er tilgjengelig. Derfor har en gruppe fagfolk samlet seg for å sette fokus på det internasjonalt aksepterte fagfeltet interkulturell kommunikasjon, i dag et vanlig studium ved svært mange utdanningsinstitusjoner i utlandet, og etter hvert også i Norge. Dette er også i tråd med UNESCOs mangeårig fokus på kunnskap for å skape fred i menneskesinnet, med 2010 utpekt som det internasjonale år for fred og dialog. Vår nystartede organisasjon, kalt Norsk Forening for Interkulturell Kompetanse (NOFIK), mener at innvandringsdebatten og interkulturelle problemstillinger dreier seg om så mye mer enn hijab eller ikke hijab.

I tillegg til kunnskaper må man ha motivasjon for og gode holdninger i forhold til å sette seg inn i andres tenkemåter. Ofte er Ola Nordmann seg selv nok, og mener at hans måte å gjøre ting på også kan gjelde verden over. Noen av mine studenter har for eksempel insistert på å sole seg i offentlige parker i Afrika, noe som blir sett på som uvanlig og respektløst. Et annet eksempel er jenter som ikke har tatt hensyn til de lokale kodene for hvordan man skal kle seg.

Egil «Drillo» Olsen og landslaget var i Sør-Afrika i forkant av fotball-VM. Drillo er kjent for sin enorme kunnskap om andre land, det være seg om hovedsteder, flateinnhold eller fjelltopper. Det kan imidlertid se ut som om det skortet på kulturell forståelse i hans tilfelle. Drillo og landslaget fikk nemlig sterk kritikk fordi de kun var interessert i fotballkampen de deltok i. Etter å ha spilt kampen viste de ingen interesse for å delta på seremonien i etterkant.

Jeg har møtt næringslivsledere som har næringsvirksomhet i fjerntliggende land som, idet jeg har prøvd å spørre etter kulturelle utfordringer, tilsynelatende ikke har skjønt spørsmålet mitt, eller i det minste ikke har sett noe poeng i problemstillingen. Før sa vi at amerikanerne oppførte seg som om de eide verden. Nå lurer jeg på om nordmenn er blitt likedan. For å omskrive landsmoder Gro litt: Er det blitt typisk norsk å være selvgod?

Møter på tvers av kulturelle skillelinjer gir mange utfordringer. Historiene er mange om hvordan kontrakter mellom norske og utenlandske firma har gått i vasken på grunnlag av kulturelle misforståelser. Jo mer vi reiser og blir avhengige av både handel og generell kontakt med andre kulturer, får vi bruk for økt kunnskap om andre koder enn våre egne. Hvordan skal vi for eksempel hilse? Skal vi håndhilse slik vi er vant til, eller skal vi kysse på et kinn eller begge, eller kanskje omfavne? Og hvorfor skal man ikke vise skosålen i arabiske land? Slik kunnskap er avgjort viktig, men er det nok?

Stadig flere læresteder i Norge har nå bachelorgrader eller kortere studier i fagfeltet Interkulturell kommunikasjon. Misjonshøgskolen og Universitetet i Stavanger, Norsk Lærerakademi i Bergen, Bedriftsøkonomisk institutt og Høgskolen i Oslo, Mediehøgskolen og Ansgarskolen i Kristiansand, Høgskolen i Østfold, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Lillehammer, og sikkert flere, har alle dette faget. Disse institusjonene utdanner mennesker til mange forskjellige yrker i vår stadig mer globale virkelighet.

Vi ønsker å bidra med kompetanse og erfaring til mennesker, bedrifter og organisasjoner som ønsker mer kunnskap og motivasjon i møte med representanter fra samfunn som er annerledes enn vårt; det være seg gjennom flerkulturelle møter i arbeidslivet, eller overfor næringslivet og andre som ser behovet for økt kompetanse på dette området i deres møter med andre kulturer i andre land. Og ikke minst ser vi i NOFIK et sterkt behov for å få denne kunnskapen inn i den allmenne samfunnsdebatten.

Et politisk mål er integrering av innvandrere i det norske samfunnet. Mange som vil kunne kalles integrerte føler likevel at de ikke er inkluderte, simpelthen fordi de strever med det norske språket, eller ser annerledes ut. Når blir en egentlig norsk? Hva er de norske verdiene? Kan en bli ekte norsk hvis en ikke ser «norsk» ut? Slike spørsmål er svært kompliserte og trenger å tenkes nøye gjennom. I NOFIK vil vi sette dette på dagsorden i større grad enn det som vi mener har vært tilfelle til nå.

(Publisert i Dagsavisen 18. oktober 2010.)

(Også publisert på Dagsvisens nettsider samme dag)



Det er en interessant sammenligning. Det trekkes også fram at de begge har solide mentorer som de støtter seg på: Ferguson og Bondevik.

Et av innleggene i denne debatten, fra Kristian Kahrs, sier at ”det er mulig redaktør Simonnes har tatt for mye Möllers Tran når han sammenligner Hareide med Solskjær”, og han trekker fram KrFs manglende vilje til å samarbeide mot (ytterste) høyre.

Jeg er enig med Kristian Kahrs om at det kan høres ut som en sterk sammenligning mellom Hareide/ Bondevik og Solskjær/Ferguson. Like fullt er det en morsom og god sammenligning, og artikkelen til Simonnæs har mange gode poeng her.

Et hovedpoeng er vel at både Hareide og Solskjær kommer inn som friske pust som gir entusiasme og glød, samtidig som de har en ydmykhet og villig innrømmer at de har mye å lære, tar på seg en stor utfordring, og støtter seg på respekterte mentorer.

Jeg har lyst til å nevne en tilleggsdimensjon: både Solskjær og Hareide kommer fra “provinsen” i Norge, Kristiansund og Bømlo. Dette gir dem begge solide fundament som de har tatt godt vare på, med beina trygt planta i bakken, og tatt dette med seg inn i en urban og global virkelighet. Det er nok av eksempler på at man mister bakkekontakten når man kommer i posisjoner, men også her synes jeg begge kan tjene til etterfølgelse for noen og enhver.

Hareide og partiet bør få en sjanse til å komme ut av uføret, og innse at man kanskje må tenke nytt for å komme videre, og jeg tror at Hareide nettopp er mannen for det. Dersom han ikke greier det, mener jeg at partiet ikke er liv laga. Man kunne da fått en opprydning i norsk politikk, der man fikk bort KrF, Senterpartiet og SV. Da ville man stått igjen med Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Ulempen da er selvfølgelig at sentrum blir borte. Jeg skulle ikke hatt noe imot og sett KrF, Senterpartiet og Venstre fusjonerte til et parti. Frem dit er det vel dog et godt stykke vei å gå.

Uansett hva man måtte mene om det ene eller andre, gir i alle fall dette uttrykk for at rasisme og innvandring er hete tema, og lett skaper både overskrifter og hete diskusjoner. Det viser også at vi ofte er uvitende om hvordan vi skal snakke om og forstå temaet.

Nylig snakket jeg med en sørlending som jobbet i et datafirma. Han hadde vært med å lage et dataprogram, og var ivrig etter å få det sjekket av sine indiske samarbeidspartnere. Inderne gikk løs på sjekken med stor iver. Sørlendingene ble imidlertid mer og mer urolige ettersom inderne ristet på hodet etter hvert som de gikk gjennom programmet. Dette ble naturlig nok oppfattet som skepsis og oppgitthet over det de hadde prestert. Denne uroen vedvarte helt til de fikk fortalt at hoderisting for en inder betyr anerkjennelse, og ”jeg forstår”; eller ”så langt ser alt bra ut”, – stikk motsatt av det de forventet.

Vi har alle støtt på lignende utfordringer, ikke bare når vi er ute og reiser. Fædrelandsvennen har tidligere skrevet om blant annet det flerkulturelle miljøet på Hotell Norge, og om alle de utenlandske studentene på UIA. Verden er definitivt kommet hit.  Vi kan se på det som et problem, men også som en utfordring.

Kunnskaper

Møter på tvers av kulturelle skillelinjer gir mange utfordringer. Historiene er mange om hvordan kontrakter mellom norske og utenlandske firma har gått i vasken på grunnlag av kulturelle misforståelser.  Jo mer vi reiser og er avhengig av både handel og generell kontakt med andre kulturer, får vi bruk for økt kunnskap om andre kulturelle koder enn våre egne. Hvordan skal vi for eksempel hilse? Skal vi håndhilse slik vi er vant til, eller skal vi kysse på et kinn eller begge, eller kanskje omfavne? Og hvorfor skal man ikke vise skosålen i arabiske land?

Mange lærebøker og ”how to do it”- bøker er skrevet for å minske antall kulturelle feil, ikke minst innen næringslivet er slike bøker populære. Men er kunnskap nok?

Egil Drillo Olsen og landslaget var i Sør-Afrika for ikke så lenge siden. Drillo er kjent for sine enorme kunnskaper om andre land, det være seg hovedsteder, flateinnhold og fjelltopper. Det kan imidlertid se ut som det skortet på kulturell forståelse i dette tilfellet. Han og landslaget fikk nemlig sterk kritikk fordi de kun var interessert i fotballkampen. Etter å ha spilt kampen viste de ingen interesse for å delta på seremonien i etterkant av kampen.

Den tidligere visepresidenten i USA, Dan Quayle ble ofte latterliggjort for sine mange tabber. En kulturell tabbe han gjorde under et statsbesøk i Malaysia, var å komme presis til en mottagelse på ambassaden, og dernest haste videre etter bare 17 minutter. Dette førte til at han ikke fikk møtt de viktigste personene, siden det i Malaysia ikke er vanlig å komme nøyaktig på tida. I tillegg gikk han uten å spise, og dermed viste han vertskapet ikke respekt med å ha måltidsfelleskap med dem.

Typisk norsk å være selvgod?

I tillegg til kunnskaper må man ha motivasjon og gode holdninger til å sette seg inn i andres tenkemåter. Ofte er Ola Nordmann seg selv nok, og mener at hans måte å gjøre ting på også kan gjelde verden over. Noen av mine studenter har for eksempel insistert på å sole seg i offentlige parker i Afrika, noe som blir sett på som uvanlig og respektløst, eller at man ikke tar hensyn til de lokale kodene for hvordan man skal kle seg.

Og jeg har møtt sørlandske næringslivsledere som har næringsvirksomhet i fjerntliggende land som, i det jeg har prøvd å spørre etter kulturelle utfordringer, tilsynelatende ikke har skjønt spørsmålet mitt overhodet, eller i det minste ikke sett noe poeng i problemstillingen. Før så pleide vi å si at amerikanerne oppførte seg som om de eide verden, nå lurer jeg på om nordmenn er blitt likedan. For å omskrive landsmoder Gro litt: Er det blitt typisk norsk å være selvgod?

Verden i Agder

Det er, etter min mening, åpenbart at vi nordmenn har mye å lære, både om oss selv og andre. På Mediehøgskolen ønsker vi å bidra med vår kompetanse og erfaring til mennesker, bedrifter og organisasjoner som ønsker mer kunnskap og motivasjon i møte med ulike samfunn; det være seg i Agder-regionen gjennom flerkulturelle møter i arbeidslivet, eller overfor næringslivet og andre som ser behovet for økt kompetanse på dette området i møter med andre kulturer i andre land. Vi vet at suksess i kulturelle møter ikke er noe hokus pokus. Det krever mye læring og jobbing med motivasjonen. Det er også slik at vi ikke må generalisere grupper til å si at de gjør slik og slik fordi de har en spesiell kultur. Først og fremst må vi lære oss til å se menneskene vi vil kommunisere med. Og vi vil ofte finne ut at det er mye sant i sangen vi er oppflasket med: ”mye er forskjellig, men inni er vi like”.

En konsekvens av å si at vi er grunnleggende like, ville være å si at vi var likeverdige, noe som ser ut til å være en langt lengre vei å gå.  Et politisk mål er integrering av innvandrere inn i det norske samfunnet. Mange som vil kunne kalles integrerte, føler likevel at de ikke er inkluderte, simpelthen fordi de strever med det norske språket, eller, slik som dommer Edvartsen, ser annerledes ut. Når tid blir en egentlig norsk? Hva er de norske verdiene? Kan en bli ekte norsk hvis en ikke ser ”norsk” ut? Må en kunne stå på ski for å være norsk? Slike spørsmål er svært kompliserte og trenger å tenkes nøye gjennom.

I kurs under headingen ”Verden i Agder”, ønsker vi å sette slike spørsmål på dagsorden, og jobbe med den interkulturelle forståelsen i regionen.

(publisert i Fædrelandsvennen,  13. oktober 2010)

På en privat turistutflukt tvers over Bali, kom jeg til å nevne til sjåføren at jeg skulle elsket å ha sett en hanekamp. Han plukket opp ideen og begynte å spørre lokalbefolkningen. Ganske snart hadde vi hell, og kjørte ned til en landsby der mange folk hadde samlet seg. I begynnelsen måtte jeg stå utenfor arenaen som var dekket av en teltduk for beskyttelse fra solen. Jeg var nesten desperat til å få tatt noen gode bilder, men det var svært folksomt, og vanskelig å komme til. Jeg satte på blitsen for å få gode bilder. Noen sendte skarpe blikk mot meg og ba meg slutte å fotografere. Det var jeg lite lysten på, og lærte heldigvis snart at det var blitsen som var problemet.

Ved å betale noen ekstra rupiah, kunne jeg få et sete på første rad. Det var spennende, men også ikke så lite nervepirrende siden hanene var utstyrt med skarpe kniver på leggene. Av og til føk en av hanene over gjerdet og inn i publikum, og jeg var alvorlig redd for å bli kuttet opp av en av knivene. En mann tvers overfor meg fikk en hane rett mot brystet, og det skjorten ble plutselig ildrød av blod. Forhåpentligvis var det bare blad fra hanen.

Like før hanekampen skulle starte, ble skrikingen ekstremt høylydt, og siden jeg ikke skjønte bæret av språket, gjettet jeg at det var veddingen som nå tiltok i styrke. Folk hadde store pengebeløp i hendene, og disse skiftet hender over en lav sko. Ettersom sjansen til å vinne var 50 prosent, var gamblingen svært hyppig. Jeg hørte etterpå at det egentlig var forbudt ved lov å gamble, men foregikk like fullt over hele Bali. Noe av pengene som kom inn var øremerket politiet, slik at de kunne lukke munn og øyne.

For en nykommer så det Ganske brutal ut. Den ene hanen måtte hele tiden bøte med livet, og lå til slutt livløs på bakken, eller i sine siste krampetrekninger.

Så hva handlet det hele om? Vel, jeg var der bare noen få timer en lørdags ettermiddag, så jeg skal ikke si for mye om det. Men ifølge Geertz’ essay, og hans tolking, så forstår jeg mer av det jeg så. I følge han, så er hanene det samme for mennene her, som flotte biler er for vestlige menn, en sentral del av manndommen, eller en penisforlengelse om man vil. Mennene bare hanene sine til slagmarken med stor omsorg, som om det var en del av dem selv. Det samme med gamblingen. Det handlet slett ikke bare om penger, men fortalte om stolthet og manndom at man var villig til å satse stort.

Takket være en samarbeidsvillig sjåfør, og en antropologisk klassiker, ble jeg en lørdags ettermiddag litt mer enn en vanlig turist. Jeg fikk et lite innblikk i det balinesiske samfunn, gjennom å bivåne en årelang tradisjon som ikke ser ut til å ville dø med det første.

Hanene terges mot hverandre før kampen begynner. (Foto: Øyvind Økland

Being on a private tour across Bali, I happened to mention to the driver that I would have loved to see a cock fight.  He picked up my wish and started to ask the locals. Pretty soon, we had luck and we drove down to a village where a lot of people had gathered. At first I only had to stand outside the arena which was covered by a tent-like roof to protect from the sun. I desperately wanted to put it into pictures, but as it was very crowded, it was hard to do. I put on the flash to get good photos from around the people. I got some angry glances and they told me to stop. Later I learnt that it was the flash that was the problem, and as soon I took pictures without flash it was no problem.

For some extra money I was after a little while even able to get a front seat. It was exciting, and also a bit nerve-wrecking to see the fight, as the cocks were equipped with sharp knives. Sometimes the cocks went over the fence and into the audience, and I was seriously afraid of being hit by one of the knives at the cocks. A man across me got a cock into his chest, and I saw blood on his shirt. Hopefully, it was only blood from the cock.

Just before the cockfight, the shouting was extreme, and as I did not know the language, I guessed they were betting. People had huge amounts of money in their hands, and they changed hands willingly. Having 50 per cent chance of winning, the gambling was rampant. I heard later that the cock fighting like this for gambling is forbidden by law, but some of the money was earmarked for the police to shut their mouths and close their eyes. For a newcomer, it seemed pretty brutal to see how one of the cocks almost always had to sacrifice his life, and was lying lifeless on the ground, or in his last cramps.

So what was it all about? Well, I was there only for a few hours one Saturday afternoon, so who am I to tell. But having read Geertz, the anthropologist’s, interpretation, I can understand more of what I saw. The cocks are for the men, almost as nice cars are for western men, parts of their manhood identity, some say penis extensions. The men carried their cocks to the battle field with great care, and as parts of themselves.

Thanks to a co-operating driver, and an anthropological classic, I was a Saturday afternoon a bit more than a usual tourist. I got a glimpse of the Balinese society, by watching a year long tradition that does not want to die.

The cocks are prepared to fighting each others (Photo: Øyvind Økland)