Melodi Grand Prix, Tooji,- og innvandring

På debattsidene verdidebatt.no ble jeg fanget opp en debatt som gjorde et stort poeng av at Tooji Keshtar, en med iransk bakgrunn, vant. Og det blir påstått at han (og Stella Mwangi i fjor) vant fordi det var det politisk korrekte!

Det blir også trukket frem at vi kan få en norsk statsminister som kan komme til å hete James Baker Rosetti.

Jeg spør: Hadde det vært bedre om det var en som var 100 prosent utlending som Bobby Bare, eller en som hadde en svensk bakgrunn som hadde vunnet?

Vi blir nødt til å ta inn over oss etter hvert at folk flytter på seg, – også inn og ut av Norge, i et mye hurtigere tempo enn før. Det er for sent å bygge en mur langs grensen nå.

Det går an å ha mange meninger om innvandringspolitikk, men når man ikke liker at det er en med ikke-norske foreldre som vinner MGP, da synes jeg ikke dette handler om en seriøs debatt lenger.

Husk også at det var det norske folk som stemte, og i så fall skulle altså det norske folk stemme frem noen på grunn av at det var politisk korrekt? Dette forstår jeg ikke.

Hva er i veien for at vi kan få en statsminister i Norge, med et litt mindre “norsk”-klingende navn enn Jens Stoltenberg snart? I USA fikk de nylig en president med en svært fargerik bakgrunn, og det skulle vel ikke være noe i veien for at også det politiske liv i Norge etter hvert speiler virkeligheten i større grad?

(Se min blogg på dette: http://oyvindokland.wordpress.com/tag/obama/ )

Jeg syns MGP skal få leve sitt eget musikalske liv. Og så kan innvandringsdebatten foregå på helt andre arenaer.

Obama: en fredspresident for verden?

President Barrack H. Obamas fikk i dag Nobels fredspris. Diskusjonene rundt tildelingen har ikke uteblitt. En av grunngivningene for prisen, var at han har skapt håp for verden, og et nytt klima. Forventningene til ham er skyhøye, og kan umulig innfris full ut. Han blir sammenlignet med store presidenter som Franklin D. Roosevelt og John F. Kennedy. Denne første perioden har begynt å tegne et bilde av en president som har tatt tak i mange utfordrende problemstillinger, slik han lovte før valget.

Men hvordan det i det hele tatt var mulig å velge han som den første svarte amerikanske president.  Et vanlig spørsmål i reportasjer, spesielt til svarte amerikanere, har vært: Hadde du trodd at dette kunne skje i din levetid? De fleste svarer nei.

Vi skal huske at dette bare er noen få tiår etter at Martin Luther King jr. ble myrdet i sin kamp for like rettigheter for alle raser. Jeg mener at svaret på dette ligger langt utover det faktum at kampen for rasemessig likhet har gått kvantesprang fremover. Og hvordan kan det ha seg at han er blitt så populær langt utover USAs grenser? Jeg vil her trekke frem noen grunner for dette, slik jeg ser det.

For det første har vi en generell utvikling av verden der tradisjonelle kategorier av mennesker, etniske grupperinger og nasjonale grenser ikke lenger er så betydningsfulle. Vi har en økende grad av blanding, ikke minst på det kulturelle området. Begrep som hybriditet, kreolisering, transnasjonalisme, pluralisme og så videre, forsøker å beskrive slike fenomen. Kulturelle blandinger eller impulser på tvers av samfunn har alltid funnet sted. Det er en stund siden vi har integrert pizza og spagetti i vårt kosthold. Det samme gjelder for hamburgeren. Det nye i dag, er hyppigheten og hastigheten slike kulturutvekslinger skjer. Migrasjon, både i form av turisme og tvungen migrasjon på grunn av politisk situasjon eller fattigdom, øker raskt. Dette medfører også at man i økende grad får rasemessige blandinger av ulik art, og at dette i økende grad blir normalisert. Obama er et slikt eksempel, og hans amerikanske hjemland, kjent som ”smeltedigelen”, har nok bidratt til at Obamas multikulturelle bakgrunn har blitt akseptert i større grad enn ellers.

”Verden er flat” sier Thomas Friedman, og med det mener han at globaliseringen gjør at tradisjonelle grenser er i ferd med å bli utvisket, og strukturene er flate. En inder som er dyktig innen informasjonsteknologi, kan nesten like lett få seg jobb i Silicon Valley i USA som i India. Det var umulig før.

Dermed er ikke verden så enkel å forstå som før. Da kunne man si at dette var typisk norsk, typisk amerikansk og så videre. De kulturelle grensene er ikke så klare lenger. Det typisk ”engelske” finner man kun i Aidensfield, og ikke i det virkelige liv.

Barack Obama er et symbol på dette. Han har en amerikansk mor, en afrikansk far, han har bodd i Asia, han er eksponert for islam gjennom sin far. Denne multikulturelle bakgrunnen har skapt Obama til den han er i dag. Obama er amerikaner, samtidig er han mer verdensborger enn noen andre presidenter før han. Han er både svart og hvit, men samtidig ingen av delene.  På tross av dette, eller kanskje nettopp på grunn av det, blir han akseptert av begge grupper som ”sin”. Han er både afrikaner og amerikaner, men han er ikke afroamerikaner. Det ser ut til at vanskelighetene med å sette han i en spesiell bås, nettopp er snudd til hans styrke, og han har greid å bli akseptert på tvers av svært mange grupperinger i samfunnet. Det snakkes mye om at han er den første svarte president i USAs historie. Spørsmålet er om han ville blitt valgt om han hadde vært hundre prosent afroamerikaner? Jeg tror ikke det.  Det faktum at han overskrider disse tradisjonelle grensene, gjør at han er ”spiselig” av så mange.

For det andre, så mener jeg at Obamas evne til å utnytte sin egen bakgrunn, og integrere dem i en personlighet og politikk preget av vilje til forsoning, diplomati og brobygging, gir han et unikt potensial til å bli en president som kan nå utover tradisjonelle skillelinjer. Han hyller sin motstander, John McCain, kvelden før han settes inn som president, og han viser respekt for sin forgjenger Bush, samtidig som han er krystallklar i sin kritikk av han. Noe av det første han gjør som president, er å rekke ut en hånd til den muslimske verden, selv om han fordømmer islamsk ekstremisme. I tillegg tas mellomnavnet hans, Hussain, i bruk. Dette ble ikke brukt under valgkampen. Bokens hans ”Mot til å håpe”, er et politisk manifest, og gjennomsyret av ideer om hvordan man skal finne felles løsninger på politiske spørsmål.

President Bush’ regjeringstid var derimot preget av konfrontasjon, og såkalt alenegang. Angrepet på tvillingtårnene den 11. september 2001 var nærmest en oppfyllelse av historikeren Huntingtons tese om at en ny tid etter kommunismens fall, nemlig en kollisjon mellom sivilisasjoner. Den resterende tiden av Bush’ presidentperiode var preget av en konfrontasjon mellom ”vår livsstil” og islamsk fundamentalisme, det han kalte ”krigen mot terror”. President Obama derimot, har signalisert en ny utenrikspolitikk, der dialogen og forhandlinger skal fokuseres på en helt ny måte.

Dette er noen viktige grunner, etter min mening, til at Obama på mange måter oppfattes som en president for store deler av verden. Ikke bare vant han en overbevisende seier i USA, men den ble feiret i Europa, Asia så vel som i Afrika og Sør-Amerika. Han er et symbol på globaliseringsprosessen, i den forstand at man blir på den ene siden mer lik hverandre, men samtidig oppstår helt nye identiteter som et resultat av møter mellom mennesker og kulturer. Obama er et levende eksempel på dette, og har maktet å la denne utviklingen få utløp gjennom sin person og sin politikk. Bare fortsettelsen vil vise om han faktisk var fredsprisen verdig, og overbevise amerikanerne om at han er en genuin amerikaner, samtidig som resten av verden opplever at han også taler deres sak, som leder for verdens mektigste nasjon.